Cecilias og Denis' stemmer

Det finnes øyeblikk, enestående møter mellom tid og sted, da livet stiller et spørsmål, og svaret kan endre livets gang for alltid. For oss kom det øyeblikket da vi fylte førti. Vi sto overfor et valg: fortsette på veien vår gjennom livet – den kjente veien, den vi hadde lært å kalle vår egen – eller forlate allfarvei, vekke lidenskapen vår til live igjen og kanskje se for oss en ny fremtid.

Våre trygge havner lå langt fra jordene, men vi bestemte oss for å legge denne tryggheten bak oss og følge en vei vi til da bare hadde utforsket i helgene, når vi oppdaget Italia på motorsykkel. Det var på en av disse helgeturene vi møtte en uventet venn, og vi innså at vi aldri ville skilles fra den igjen. Noen kaller den «rødt gull», og tro mot denne beskrivelsen er den virkelig det mest verdsatte krydderet. Det er det mest kostbare fordi dyrking og innhøsting utelukkende må gjøres for hånd, og krever nesten like mye omsorg og oppmerksomhet som vi gir menneskene vi er glad i.

Så begynte vi å studere igjen, for man kan aldri lære nok, og vi forvandlet jordstykket som en gang var dekket av vinranker, og gjorde det til et hjem for vår nye venn, rett ved siden av vårt eget, ved foten av åsene ved Reggio. Noen slektninger stirret storøyd på oss i forundring og trodde nok at vi hadde fått en fiks idé. Hvorfor skulle noen ellers gi avkall på ferier og helger for et krydder som heter safran?

Men noen ganger bør man lytte til den lille gnisten av galskap når man står overfor en utfordring. I dag lever vi for safranen – den styrer rytmen i dagene våre. Det er for safranens skyld at vekkerklokken ringer klokken fire om morgenen på de lange innhøstingsdagene, og at vi går ut på jordene i kjeledress, med lommelykter i hendene, både i kulde og regn. Vi kommer hjem dekket av gjørme, fylt av en god tretthet som smaker av seier.

Det er ikke lett å bryte med vanene våre, å tenke tilbake på livet slik det var før: hektisk, uten et sekund til å stoppe opp, se seg rundt eller trekke pusten. Det er dette prosjektet vårt handler om: «å tenke nytt», forme nåtiden på nytt for å kunne leve i samspill med naturen, nyte det gode den gir sansene, og respektere rytmen som preger hvert øyeblikk.

Vi får iblant et glimt av forundring i blikkene til mange av menneskene vi møter. De blir noen ganger overrasket over hvor mye av oss selv, historien vår og familien vår som strømmer inn i det daglige arbeidet vårt. Men om vi kunne velge hvordan vi skulle beskrive det, ville vi nok ikke kalle det «arbeid». Det ligner snarere på et vidunderlig eventyr, nøkkelen som åpner døren til en lykke som virket uoppnåelig for bare noen få år siden. 

Kanskje er det sant, vi valgte så visst en vei i motbakke. Kanskje var den ikke like lys som alle de andre, kanskje var den vanskeligere å følge, men det spilte ingen rolle for oss, for det var vår vei.

Bidragsytere:
Tekst av Carlotta Fiore
Foto av Diego Rosselli